Jeg har postet denne siden tidligere, men så kom jeg over en avisartikkel om Vågsbygd skrevet av Svein Harald Moe, publisert i Kristiansands avis 14.08.2015. Artikkelen er veldig god og viser at et stigmatisert og lite hyggelig område kan endre seg, som man ser av bildene jeg har tatt. Jeg har tatt med første del av artikkelen her:
Da jeg var liten gutt på Lund, syntes vi synd på folk i Vågsbygd. Vi sto ofte på toppen av Hamreheia og så ut mot Vågsbygd, og det var et trist syn. Hvordan kunne noen holde ut å bo der?
FRA TOPPEN av Hamreheia kunne vi se ut i alle himmelretninger. Sola skinte og alt var fint unntatt i Vågsbygd. For der lå den svarte røyken fra Fiskaa Verk som et kvelende teppe over bebyggelsen. På den store fabrikken med de mange kjempepipene laget de ferrosilisium, som ingen av oss skjønte hva var, men som iallfall var skittent, støvete og ekkelt. Ingen kunne vel sole seg i Vågsbygd når røyken var på sitt verste. Og klesvasken kunne neppe henge ute på snorene.
Når det i tillegg gikk rykter om at det alltid luktet grisemøkk over store deler av området, så skjønte vi at vi var veldig heldige som bodde på Lund. Det takket vi av og til for i aftenbønnen.
DET ENESTE vi kunne misunne folk i Vågsbygd for var bussene. De blå Vågsbygd-bussene var liksom litt mer fornemme enn vår egen grønne bybuss med blått tak. De sto på rekke og rad i Kirkegata ved siden av Wergelandsparken, og hver buss hadde ikke bare sjåfør, den hadde også billettrise, unge damer i snertne uniformer. Så passasjerene her ble tatt ualminnelig godt hånd om, og det ble på den måten sikkert ikke så trist å komme tilbake til Vågsbygd.
Det var veldig nifst å ta buss ut til Vågsbygd for første gang. Det første alvorlige sjokket kom allerede på Vesterveien da lille jeg fikk nærkontakt av tredje grad med Kolsdalspipa, dette enorme og skremmende byggverket som strakte seg nesten helt opp til himmelen. Det var omtrent som å oppleve Babels tårn som vi hadde lært om på Lahelle skole, der hvor Gud ga menneskene forskjellige språk, slik at de ikke kunne forstå hverandre. Men heldigvis forsto vi godt hva folk i Vågsbygd sa.
Da bussen min etter en stund passerte det gigantiske Fiskaa Verk hvor røyken veltet ut av pipene, lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle flytte til Vågsbygd. Aldri i verden. Aldri i livet. Aldri i evigheten. Aldri! Aldri! Aldri!
På slutten av 1960-tallet flyttet jeg til Vågsbygd.
Sommeren 2015 leide vi en liten bolig i Vågsbygd, den største bydelen i Kristiansand. Det fine med Vågsbygd er at det er kort vei til både skog og sjø, men det kan nok sies om flere bosteder i Kristiansand. Vågsbygd ligger litt sør for Kristiansand sentrum. Sletteheia, Mette-Marits hjemsted, ligger i Vågsbygd.
Hundene og jeg gikk mye i Vågsbygdmarka, sjøen gikk vi mest til på kveldsturer. Vågsbygdmarka er det «villeste» skogsområdet ved Kristiansand; her er det stein, knatter, knauser og stup, og lys og vennlig løvskog. I marka ligger det dessuten mange fine vann som hunder kan avkjøle seg i. Mer om Vågsbygd nedenfor bildene.
Klikk på bildene for å se de større
- Vågsbygd med kirken fra 1967. I front er Auglandsbukta med båthavnen.
- Vågsbygd er den største bydelen i Kristiansand.
- Innseilingen til Auglandsbukta. Husene ligger på Jaktodden. Utenfor er Steinsundet med Bragdøya til venstre og Andøya til høyre.
- I Auglandsbukta bodde denne sommeren et svanepar med unger, …
- hver gang vi gikk til bukta kom svanene seilende og freste mot oss. Uansett hvor langt unna de var.
- Ved havnen ligger Pers have som innbyr alle til å slå seg ned for å nyte båtlivet og havens frodighet.
- Hele Sørlandsområdet er veldig frodig med mange varmekjære arter. Vi så Rododendron så høye som trær.
- Bragdbåten går til Bragdøya. Øya er et populært utfartsted. En større båt går fra Kristiansand sentrum.
- Kjos gård er det eneste gårdsbruket som fremdeles finnes i Vågsbygd, ikke så rart siden landskapet er veldig kupert, …..
- men stedet har betydelig industri. Fra Auglandsbukta ser en over til Andøya der mye av industrien ligger.
- Ganske sjeldent gatenavn. Hundestien ligger i boligområde, men følger du veien kommer du til Kjos gård og Vågsbygdmarka.
- Et typisk syn når man beveger seg litt utenfor Vågsbygd sentrum er høytliggende boligområder rundt et vann eller en dalsenkning.
- Snarveier til disse boligområdene er idylliske. Denne ligger ved Blåbærstien.
- Kontroversiell og spesiell er St.Hans feiringen på Storeneset i Auglandsbukta. På toppen av bålet troner en heks.
- Når det er varmt og man har mye pels er det godt å få en hvilestund i gresset.
Vågsbygd har bare ett gårdsbruk og et senter, men betydelig industri. På Andøya er det både industripark og teknologipark. Her ligger også Norsk fartøyvernsenter, et nasjonalt knutepunkt for vedlikehold av museumsskip og verneverdig kystkultur. Den største arbeidsplassen i Vågsbygd er Elkem Solar som produserer silisium til solceller.
Utenfor Vågsbygd ligger Bragdøya, Andøya og Flekkerøy med Christiansø festning. Og en rekke mindre øyer som Sumatra, Madeira, Kinn og Skjede. Sumatra og Madeira fikk navn av Hans Kielland som eide øyene i 1812.