Vågsbygd fra skitt og møkk til idyllisk bosted

Jeg har postet denne siden tidligere, men så kom jeg over en avisartikkel om Vågsbygd skrevet av Svein Harald Moe, publisert i Kristiansands avis 14.08.2015. Artikkelen er veldig god og viser at et stigmatisert og lite hyggelig område kan endre seg, som man ser av bildene jeg har tatt. Jeg har tatt med første del av artikkelen her:

Da jeg var liten gutt på Lund, syntes vi synd på folk i Vågsbygd. Vi sto ofte på toppen av Hamreheia og så ut mot Vågsbygd, og det var et trist syn. Hvordan kunne noen holde ut å bo der?

FRA TOPPEN  av Hamreheia kunne vi se ut i alle himmelretninger. Sola skinte og alt var fint unntatt i Vågsbygd. For der lå  den svarte røyken fra Fiskaa Verk som et kvelende teppe over bebyggelsen.  På den store fabrikken med de mange kjempepipene laget de ferrosilisium, som ingen av oss skjønte hva var, men som iallfall var skittent, støvete og ekkelt. Ingen kunne vel sole seg i Vågsbygd når røyken var på sitt verste.  Og klesvasken kunne neppe henge ute på snorene.

Når det i tillegg gikk rykter om at det alltid luktet grisemøkk over store deler av området,  så skjønte vi at vi var veldig heldige som bodde på Lund. Det takket vi av og til for i aftenbønnen.

DET ENESTE vi kunne misunne folk i Vågsbygd for var bussene. De blå Vågsbygd-bussene var liksom litt mer fornemme enn vår egen grønne bybuss med blått tak.  De sto på rekke og rad i Kirkegata ved siden av Wergelandsparken, og  hver buss hadde ikke bare sjåfør, den hadde også billettrise, unge damer i snertne  uniformer. Så passasjerene her ble tatt ualminnelig godt hånd om, og det ble på den måten sikkert ikke så trist å komme tilbake til Vågsbygd.

Det var veldig nifst å ta buss ut til Vågsbygd for første gang.  Det første alvorlige sjokket kom allerede på Vesterveien da lille jeg fikk nærkontakt av tredje grad med Kolsdalspipa, dette enorme og skremmende byggverket som strakte seg nesten helt opp til himmelen. Det var omtrent som å oppleve Babels tårn som vi hadde lært om på Lahelle skole, der hvor Gud ga menneskene forskjellige språk, slik at de ikke kunne forstå hverandre. Men heldigvis forsto vi godt hva folk i Vågsbygd sa.

Da bussen min etter en stund  passerte det gigantiske Fiskaa Verk hvor røyken veltet ut av pipene,  lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle flytte til Vågsbygd. Aldri i verden. Aldri i livet. Aldri i evigheten. Aldri! Aldri! Aldri!

På slutten av 1960-tallet flyttet jeg til Vågsbygd.

Sommeren 2015 leide vi en liten bolig i Vågsbygd, den største bydelen i Kristiansand. Det fine med Vågsbygd er at det er kort vei til både skog og sjø, men det kan nok sies om flere bosteder i Kristiansand. Vågsbygd ligger litt sør for Kristiansand sentrum. Sletteheia, Mette-Marits hjemsted, ligger i Vågsbygd.

Hundene og jeg gikk mye i Vågsbygdmarka, sjøen gikk vi mest til på kveldsturer. Vågsbygdmarka er det «villeste» skogsområdet ved Kristiansand; her er det stein, knatter, knauser og stup, og lys og vennlig løvskog. I marka ligger det dessuten mange fine vann som hunder kan avkjøle seg i.  Mer om Vågsbygd nedenfor bildene.

Klikk på bildene for å se de større

Vågsbygd har bare ett gårdsbruk og et senter, men betydelig industri. På Andøya er det både industripark og teknologipark. Her ligger også Norsk fartøyvernsenter, et nasjonalt knutepunkt for vedlikehold av museumsskip og verneverdig kystkultur. Den største arbeidsplassen i Vågsbygd er Elkem Solar som produserer silisium til solceller.

Utenfor Vågsbygd ligger Bragdøya, Andøya og Flekkerøy med Christiansø festning. Og en rekke mindre øyer som Sumatra, Madeira, Kinn og Skjede. Sumatra og Madeira fikk navn av Hans Kielland som eide øyene i 1812.